Tvangsfullbyrdelse er rettslig inndrivelse av en
kreditors penge- eller naturalfordring med myndighetenes bistand. Tvangsfullbyrdelse hører under
namsmannen (som ofte er
lensmannen) og
domstolen i første instans, nemlig
tingretten (i denne sammenhengen tidligere omtalt som
namsretten). Vanskeligere saker starter i tingretten, mens mindre kompliserte saker som starter hos namsmannen kan påklages til tingretten, dersom noen av partene er misfornøyd. Tvangsfullbyrdelse omtales gjerne som
enkeltforfølgning, ved at reglene gjelder tilfeller der kreditorene opptrer på egenhånd. Motsatsen er
fellesforfølgning, som foreligger der
debitor er
konkurs. Den sentrale loven som regulerer tvangsfullbyrdelse i norsk rett er tvangsfullbyrdelsesloven (ofte bare benevnt
tvangsloven) fra
1992.
