Einstein fant ut at det kunne frigjøres mye energi ved å spalte atomkjerner. Andre vitenskapsmenn fant ut hvilke atomkjerner som var lettest å spalte, og hvordan dette rent teknisk kunne gjøres. De fant ut at U-235,det vil si urankjerner med massetall er lette å spalte. De spaltes av nøytroner som har ganske lav hastighet, såkalte langsomme nøytroner. Det er slik kjerneenergi blir utvunnet ved de fleste kjernekraftverkene. Deling av atomkjerner på denne måten kalles fisjon.Når atomkjerner spaltes (deles), frigjøres veldig store mengder energi i form av varme. Et kjernekraftverk virker på samme måte som en dampmaskin. Vann blir pumpet inn i reaktoren, og begynner å koke av varmeenergien fra varmeveksleren. Varmen dannes fra fisjoneringen av uranet. Det dannes et stort trykk som presser damp opp gjennom et rør som fører til turbinene. Turbinene driver en generator som genererer strøm. Dampen føres så til et kjøletårn der den kondenserer og blir til flytende væske igjen. Deretter blir det pumpet opp i reaktoren og prosessen gjentas. Prinsippet er det samme som i et kull-, gass- og oljekraftverk, og det er bare forbrenningsmetodene som skiller. Reaktoren Reaktoren i et kjernekraftverk består av fire hoveddeler: reaktortanken, brenselsstavene, kontrollstavene og kjølemiddel.Fisjonsprosessen foregår i brenselsstavene der nøytroner frigjøres, treffer urankjernene og deler dem. Dette frigjør tre nye nøytroner som starter prosessen på nytt. Kontrollstavene kontrollerer hvor mange urankjerner som blir spaltet ved å stoppe nøytronene før de treffer. Kontrollstavene består av hafnium, bor eller kadmium. Når uran fisjonerer, frigjøres varme. Den frigjorte varmen varmer opp kjølemiddelet til damp som føres videre til turbinen. Vann, tungtvann eller helium blir ofte benyttet som kjølemiddel.
