Ny-Frankrike (fransk: la Nouvelle-France også "Canada" ) er betegnelsen på området som ble kolonisert av Frankrike i Nord-Amerika med Le Canadien fra 1534 til 1763, da det ble tatt av britene. På det meste, i 1712, strakte Ny-Frankrike seg fra Newfoundland til Øvresjøen (Lake Superior) og fra Hudson Bay til Mexicogulfen. Området ble deretter inndelt i fem kolonier med atskilt administrasjon: Canada, Acadia, Hudson Bay, Newfoundland og Louisiana. Idag er det bare øygruppen Saint-Pierre og Miquelon av Ny-Frankrike som fortsatt er under fransk kontroll.

Statthalderskapet Ny-Frankrike (fransk Vice-royauté de Nouvelle-France) var området som Frankrike koloniserte i Nord-Amerika, i perioden som startar med utforskinga til Jacques Cartier av Saint Lawrence-elva i 1534, til Ny-Frankrike vart avstått til Spania og Storbritannia i 1763. På det største i 1712 (før Utrecht-traktaten) dekka Ny-Frankrike området frå Newfoundland til Rocky Mountains, og frå Hudsonbukta til Mexicogolfen. Området vart så delt i fem koloniar, kvar med sitt eige styre: Canada, Acadia, Hudsonbukta, Newfoundland (Plaisance)[1]og Louisiana. Utrecht-traktaten gjorde at Frankrike gav opp krava på fastlandsdelen av Acadia, Hudsonbukta og Newfoundland, og oppretta kolonien Île Royale (Cape Breton-øya) som etterfølgjaren til Acadia.

Ny-Frankrike (fransk: la Nouvelle-France også "Canada" ) er betegnelsen på området som ble kolonisert av Frankrike i Nord-Amerika med Le Canadien fra 1534 til 1763, da det ble tatt av britene. På det meste, i 1712, strakte Ny-Frankrike seg fra Newfoundland til Øvresjøen (Lake Superior) og fra Hudson Bay til Mexicogulfen. Området ble deretter inndelt i fem kolonier med atskilt administrasjon: Canada, Acadia, Hudson Bay, Newfoundland og Louisiana. Idag er det bare øygruppen Saint-Pierre og Miquelon av Ny-Frankrike som fortsatt er under fransk kontroll.

Statthalderskapet Ny-Frankrike (fransk Vice-royauté de Nouvelle-France) var området som Frankrike koloniserte i Nord-Amerika, i perioden som startar med utforskinga til Jacques Cartier av Saint Lawrence-elva i 1534, til Ny-Frankrike vart avstått til Spania og Storbritannia i 1763. På det største i 1712 (før Utrecht-traktaten) dekka Ny-Frankrike området frå Newfoundland til Rocky Mountains, og frå Hudsonbukta til Mexicogolfen. Området vart så delt i fem koloniar, kvar med sitt eige styre: Canada, Acadia, Hudsonbukta, Newfoundland (Plaisance)[1]og Louisiana. Utrecht-traktaten gjorde at Frankrike gav opp krava på fastlandsdelen av Acadia, Hudsonbukta og Newfoundland, og oppretta kolonien Île Royale (Cape Breton-øya) som etterfølgjaren til Acadia.